Eikeren Vassdraget av Jan & Karen Anna Økland - "Sjøormen fotografert men kom ikke med..."I de fire bindene i bokserien «Vann og vassdrag» er det tallrike bilder og beskrivelser fra Vestfold. Eikeren-vassdraget er rikt representert. Vi har kontaktet forfatterne Jan og Karen Anna Økland som har sitt hjem nr. 2 i Hof. I bøkene er lokalt stoff satt inn i nasjonale og globale rammer. Vi spør - hvorfor valgte dere Hof som tilholdssted? - Det var vel en interesse for fiske og friluftsliv som førte til at jeg ble vannforsker, sier Jan Økland. Karen Anna og jeg vurderte mange områder rundt Oslo som utgangspunkt for både fritid og forskning. Da vi i 1963 fant en tomt i Hof, var valget lett, så rikelig tilgang på mange typer ferskvann som området har. Spesiell vekt har vi lagt på dreneringsfeltet til Eidsfosselva. Her er det 35 innsjøer og mindre tjern. Den søndre delen av Eikeren ble senere også undersøkt. Forlagets pressemelding om bokserien sier at dette er den mest inngående oversikten over ferskvann og ferskvannets verden som er skrevet på et nordisk språk. Hvem er bøkene skrevet for? - De kan leses av fritidsfiskere, fagfolk og andre som er glad i norsk natur, men er i hovedsak myntet på studenter ved universiteter og høgskoler, forteller Karen Anna. Hun er som sin mann biolog, men med tilleggsutdannelse innen bibliotekvesen. Jeg fant snart ut at forskertilværelsen langs vann og vassdrag på jakt etter «sjøorm» og andre mer troverdige vesener var mer engasjerende enn «bokormtilværelsen» i det gamle ærverdige universitetsbiblioteket, sier hun. Dere har hatt hjelp til å skrive bøkene - i alt 80 fagfolk er nevnt i forordene? - Ja, det var helt nødvendig for at bredden i stoffet kunne bli faglig fundert og oppdatert, sier Jan Økland. Med enkel språkdrakt og 600 illustrasjoner er dette er seriøs fagbokserie der landets fremste spesialister har sett igjennom «sine» deler av stoffet og gitt råd og opplysninger. Bokserien fikk da også trykningsbidrag fra Norges forskningsråd, Norsk institutt for vannforskning og fem andre institusjoner. BLÅ REVOLUSJONVi finner snart ut at det første bindet i serien, «Vann og Vassdrag 1. Ressurser og problemer» (1995) både behandler allmennkulturelle temaer og naturvitenskap. For oss her i nord, der avisredaksjonen har nær kontakt med Eikeren, kan det være vanskelig helt ut å fatte de enorme problemer som mange land i tørre og dels tettbefolkede strøk sliter med. - Vi trenger en blå revolusjon for å bedre tilgangen på ferskvann slik den grønne revolusjonen på 1960-tallet bedret tilgangen på landbruksprodukter, sier Jan Økland. I dette første bindet leser vi blant annet om hvordan klodens eldste sivilisasjoner ble grunnlagt langs store vassdrag, hvordan kampen om vannet kan bli langt farligere enn kampen om oljen, om drikkevann i Norge, vassdrag som energigiver og til nytte for samferdsel og rekreasjon, om hvordan vann- og sumpplanter fra de eldste tider har dekket mange menneskelige behov, og om parasitter og sykdommer hos mennesker og dyr som spres via vann. HOF KOMMUNE, NØKKEROSER OG NØKKENI sitt emblem har Hof kommune valgt tre blad av nøkkeroser (vannliljer) som symbol. Den store hvite nøkkerosen er den største enkeltblomsten i Norge og flere andre land. Claud Monet’s impresjonistiske malerier av nøkkeroser er verdenskjente og motivet velkjent også hos vårt eget lands store 1800-talls malere. I bind 1 leser vi om Henrik Ibsen som i diktet «Med en vandlilje» bruker den hvite nøkkerosen og den mystiske nøkken som symbol for menneskesinnets lyse og mørke sider. Her er første og tredje vers:Se, min beste, hvad jeg bringer;blomsten med de hvide vinger.På de stille strømme bårensvam den drømmetung i våren. Vogt dig, barn, for tjernets strømme.Farligt, farligt der at drømme!Nøkken lader som han sover;-liljer leger ovenover. Ibsens dikt har også sammenheng med at man fra gammelt av trodde man kunne bli «dratt under» ved å plukke nøkkeroser. Theodor Kittelsen viser med en humoristisk strek hvordan nøkken fisker mens den lurer på bunnen av tjernet. Med en nøkkerosestilk som fiskesnøre opp til overflaten og blomsten som fristende agn prøver den å lokke til seg troskyldige mennesker. De vakre blomstene har rett nok en lokkefunksjon - men da for å tilkalle insekter til bestøvningen. Blad- og blomsterstilkene har for øvrig store luftekanaler som sender oksygen ned til røttene. Også planter må puste - de må ha oksygen til celleåndingen. I dette første bindet i bokserien finner vi også hvordan dyr fra ferskvann er brukt og utnyttet, det være seg som mat eller pryd (perler). Vi får også innblikk i hvordan kantvegetasjon av sumpplanter langs land og på grunt vann kan fungere som en innsjøs ytre renseanlegg. Noe av hemmeligheten ved renseprosessen er mikroorganismer som kan omdanne nitrogengjødsel til gassformige nitrogenforbindelser som stikker av opp i luften. Naturens egne renseprosesser er viet oppmerksomhet i kapitlet om renseparker og våtmarksfiltre: «Behandling av avløpsvann: fra teknologi til økoteknologi». RADON I DRIKKEVANNMange miljøproblemer er med, slik som vassdragsreguleringer, overgjødsling og algeoppblomstring, forsuring, og hvordan radon noen steder kan gi helseskader når man tar drikkevann fra borehull. Dette er spesielt aktuelt for Vestfold som har mye granittholdig berggrunn. KVIKKSØLV I GJEDDE OG ABBORDere skriver om kvikksølv i gjedde og andre fiskeslag? - Ja, her er både eksempler og mye bakgrunnsstoff, sier Jan Økland. Et eksempel: Fire forhold synes å ha medvirket til at konsentrasjonen av kvikksølv i gjedde sank med en tredjedel i løpet av 19 år i Bergsvannet nær Eidsfoss. Stans i kvikksølvbehandling av såkorn, bygging av renseanlegg for avløpsvann med deponering av slammet utenfor nedbørfeltet, mindre grøfting av skog og myr som reduserer tilførselen av humus som er bærer av kvikksølv fra jord til vassdrag, og endelig endring av kvikksølvtilførsel fra luft - dette er alle viktige faktorer. Til det siste kan nevnes at Norsk Hydro reduserte sine årlige kvikksølvutslipp til luften i Grenlandsområdet fra rundt 150 kg på 1970-tallet til ca. 50 kg rundt 1980. Også senere har nok utslippene minket. Utslippene ligger bare 50 kilometer sørvest for Hof, og her er vind fra sørvest vanlig, sier Økland. Og legger til: En viss varsomhet med hvor ofte man spiser gjedde eller abbor (tryte) er fortsatt viktig. Konsentrasjonen av kvikksølv i fisk øker jo større fisken er. Gravide og ammende kvinner, og kvinner som i den nærmeste fremtid har til hensikt å skaffe seg barn, bør være spesielt varsomme. Mange fagfolk mener denne gruppen ikke bør spise innlandsfisk fra visse distrikter. Økland lar det skinne igjennom at som «godt voksne» spiser de selv gjerne gjeddekaker, og de er svært glade når noen kilosabbor forviller seg inn i garna om våren. BIL MED MALING I BADEVANNET?Dere trodde i 1970 at en bil hadde falt i vannet, spør vi. - Maling var det første vi tenkte på, sier Karen Anna. Vannet i veisvingen nede i vannkanten ved brua over Bergsvannet var farget i alle regnbuens farger. Jeg arbeidet da blant annet med alger. Grønnfargen var fra levende blågrønnalger, de andre fargene kom fra nedbrutte døde alger. Et fargebilde som viser grønt vann på stedet tre år senere og varselplakater om giftige alger også fra andre vann i Vestfold er med i bind 1. Man vet ennå ikke hvorfor blågrønnalger i visse tilfelle kan utvikle giftige stammer som kan gi alvorlig sykdom hos mennesker hvis vann svelges under bading. Dette kan skje særlig når barn bader. For storfe og sau har vann med giftige alger hatt dødelig virkning. Man prøver nå å holde stabil høy vannstand i Bergsvannet og enkelte andre innsjøer, noe som synes å ha bedret vannkvaliteten, legger hun til. BONDEN ØNSKER TØRRE JORDERDere skriver i flere av bindene at innsjøer påvirkes av senkninger og myrer forsvinner? - Ja, her er mange data både fra andre verdensdeler og vårt eget land, forteller Karen Anna. Blant de tusen innsjøer vi har undersøkt i Norge er det påtagelig hvordan sjøer i jordbruksområder ofte er senket for å gi ny kulturjord eller for å dempe flom. Selv foretok jeg en spesialstudie av planteveksten blant annet i Grennesvannet i Hof i 1970-71. Denne innsjøen ble senket 0,5 meter et par år før. I en slik grunn innsjø med maksimaldyp på bare fire meter var nok senkningen hovedårsaken til at andre forskere i 1992 fant at vannplantene da dekket mesteparten av vannoverflaten, og flere bukter var helt grodd igjen. I 1970 kunne vi ro i en vakker innsjø der bare 27 % av vannoverflaten var dekket av plantevekst ute i vannet, sier hun. - Estetikken ved en glitrende vannflate som gir liv til landskapet er nå en ting, men det viser seg at et stort vannvolum kan redusere sannsynligheten for at det opptrer giftige alger. Det tar vi opp et annet sted i boken med eksempel fra Vikevannet i Hof som tidligere var senket 1,5 meter. Der hevet man vannstanden med en lav demning som øket vannvolumet. Demningen ble laget lang slik at flomvann kunne slippe ut, fremhever hun. SALTKILDE I ÅKEREN NÆR BORRE KIRKEDa jeg undersøkte Borrevann-området på 1950-tallet viste kjemiske målinger at det var salt vann i en grøft på jordet mellom Borre kirke og selve vannet, sier Økland. Her kom det saltholdig vann opp av jorden. Dette skyldes utvasking av salt fra marin leire. I kilden og videre nedover den lille grøften eller bekken som fører ned til Borrevannet lever det to centimeter lange krepsdyret kystmarflo som ellers finnes i saltvann og brakkvann langs kysten. Dette krepsdyret mangler i selve Borrevannet og finnes heller ikke i nabogrøftene og nabobekkene med vanlig ferskvann. Krepsdyret er en reliktforekomst (gjenlevning) fra den gang havet sto inn over Borrevannområdet for ca. 2500 år siden. Saltgrøften ble delvis ødelagt på 1970-tallet ved at vannløpet ble lukket inne i rør og er nærmere beskrevet i seriens økologibind: «Vann og Vassdrag 2. Økologi» (1996). - Etter funnet av saltkilden fikk jeg tak i dette - han rekker oss et innrammet kolorert kart fra 1852. Her ser vi det står «Saltkilde» i vanngrøften midt mellom «Præstedammen» ved Borre Kirke og Borrevannet. - Reliktforekomsten av krepsdyret kan sammenlignes med de relikte laksestammene i Byglandsfjorden i Telemark og øverst i Namsen som etter landhevningen også har mistet kontakten med sine artsfrender i havet, legger Økland til. Bøkene kan kjøpes og leses hver for seg? - Det er riktig. De er også selvstendige i den forstand at hvert bind har både stedsregister der man kan slå opp på geografiske navn som «Vestfold» eller navn på innsjøer og elver, og de har eget emneregister. Forlaget Vett & Viten er utgiver. INNSJØER I NORDRE VESTFOLDHvorfor så mye stoff om Borrevannet ved Horten? - Allerede i studietiden fattet jeg interesse for denne næringsrike sjøen, sier Jan Økland. Mange forskere har bidratt til at dette er en av Norges best undersøkte sjøer. Sammen med den næringsfattige Eikeren og myrvannsjøer som Åsentjern i Hof har vi gode eksempler på de tre klassiske sjøtyper. Og ikke nok med det, nær Gullaug ved Holmestrand ligger det en i Norge meget sjelden sjøtype, Sukkevannet, like ved den nye E 18. Denne sjøen er «mixotrof», den har trekk både av næringsrikdom og av den humuspåvirkningen som karakteriserer myrvannsjøen. Kjemiske og fysiske forhold i innsjøer er behandlet i bind 3 i serien: «Vann og vassdrag 3. Kjemi, fysikk og miljø» (1997), legger Økland til. ØRRETEN BLIR RØD I KJØTTET Med rød kjøttfarge har laks og ørret en spesiell status. Mange av de smådyrene dere har undersøkt er viktige i fiskens matfat? - I Norge er krepsdyret vanlig marflo et av ørretens viktigste næringsdyr, sier Karen Anna. Denne to centimeter lange «reken» monner godt i fiskens matfat og medvirker til å gi fisken rød farge. Fiskemessig er ikke nordre Vestfold et godt ørretområde - kanskje bortsett fra hva butikkene tilbyr - men området er vitenskaplig sett et randområde for utbredelsen av dette næringsdyret. Best liker marfloen seg i kjølig vann i Nord-Norge og i fjellområdene i Sør-Norge. Men den finnes iallfall i tre innsjøer i nordre Vestfold. Dette er varme lavlandsinnsjøer der denne nordlige arten er utsatt for temperaturstress. I slike sjøer må arten ha mye kalsium i vannet, og det er nettopp tilfelle der vi har funnet den, legger hun til, og fremhever: - Dette og andre forhold har vi skrevet utførlig om i det siste bindet som utkom rett før tusenårskiftet: «Vann og vassdrag 4. Dyr og planter: Innvandring og geografisk fordeling» (1999). Og Jan sier ivrig: Det er nok i dette lille bind 4 at noe av det som har interessert oss mest i vår egen forskning også er forsøkt fremstilt. VESTFOLD-ABBOR MED DNA-PROFILVi ser abbor og et symbolkart av Europa på omslaget av dette siste bindet i bokserien? - Ja, her er det ferske forskningsresultater fra våre kolleger ved Universitetet i Oslo. De har undersøkt 55 abborbestander i Europa og klarlagt hvor abboren holdt seg under istiden og innvandringsrutene til Norge. Abboren i Vestfold har en østlig genetisk type og kom svømmende østfra i israndsjøer østfra allerede mens store deler av Norge var dekket av is, for 10 000 år siden. Øst for Oslofjorden, derimot, viser den genetiske koden at abboren her har tilhørighet til vestlige abborbestander i Europa. Østfold-abbor kom inn i Norge først etter istiden, om lag to tusen år etter at Vestfold og Finnmark hadde fått sine bestander. SJØORMENEr sjøormen nevnt, spør vi til slutt.- Sjøorm har jeg sett tre ganger, sier Jan Økland. Første gang lå det en meterlang skapning og solte seg på ett svært tett dekke av nøkkeroseblad i Vassbotn i søndre del av Borrevannet. Men det var en stor ål. De to andre gangene var Karen Anna med i båten. I Blektjern øst for Eidsfoss kom det en orm svømmende forbi båten og kravlet opp på en myr nær vannet. Det var den samme art sjøorm som vi senere så og fotograferte i Sukkevannet nær Gullaug ved Holmestrand. Den kom seg opp på et nøkkeroseblad der den ble foreviget. Men den hoggormen kvalifiserte heller ikke til å komme med i bokserien, sier Økland med et smil. - Og han legger til: - Denne samtalen har jo særlig vektlagt lokale forhold i nordre Vestfold. Men bokserien har også sterke nasjonale og globale perspektiver. Det som vi i Norge oppfatter som problemer i vassdragene blir ofte som bagateller å regne mot hva andre land og verdensdeler har å stri med. Politikere verden over ønsker nå i dette «vannets århundre» å slå et slag for å løse vannproblemer. I Norge er det viktig å få registrert vann- og våtmarkstyper og deres artsinventar, i tilknytning til våre FN-forpliktelser under Agenda 21. Alle landets kommuner arbeider nå med å registrere spesielle naturtyper og vurdere deres potensielle artsmangfold, selv om mulige «innsjøer med sjøorm» neppe kommer med!

Forskerparet Jan og Karen Anna Økland:
"Sjøormen fotografert men kom ikke med..."

Foto: Ståle Skogstad

I de fire bindene i bokserien «Vann og vassdrag» er det tallrike bilder og beskrivelser fra Vestfold.
Eikeren-vassdraget er rikt representert.
I bøkene er lokalt stoff satt inn i nasjonale og globale rammer.

Vi har kontaktet forfatterne, professor Jan og biolog Karen Anna Økland som har sitt hjem nr. 2 i Hof.

Vi spør - hvorfor valgte dere Hof som tilholdssted? - Det var vel en interesse for fiske og friluftsliv som førte til at jeg ble vannforsker, sier Jan Økland. Karen Anna og jeg vurderte mange områder rundt Oslo som utgangspunkt for både fritid og forskning. Da vi i 1963 fant en tomt i Hof, var valget lett, så rikelig tilgang på mange typer ferskvann som området har. Spesiell vekt har vi lagt på dreneringsfeltet til Eidsfosselva. Her er det 35 innsjøer og mindre tjern. Den søndre delen av Eikeren ble senere også undersøkt.

Forlagets pressemelding om bokserien sier at dette er den mest inngående oversikten over ferskvann og ferskvannets verden som er skrevet på et nordisk språk. Hvem er bøkene skrevet for?

- De kan leses av fritidsfiskere, fagfolk og andre som er glad i norsk natur, men er i hovedsak myntet på studenter ved universiteter og høgskoler, forteller Karen Anna. Hun er som sin mann biolog, men med tilleggsutdannelse innen bibliotekvesen. Jeg fant snart ut at forskertilværelsen langs vann og vassdrag på jakt etter «sjøorm» og andre mer troverdige vesener var mer engasjerende enn «bokormtilværelsen» i det gamle ærverdige universitetsbiblioteket, sier hun.

Dere har hatt hjelp til å skrive bøkene - i alt 80 fagfolk er nevnt i forordene? - Ja, det var helt nødvendig for at bredden i stoffet kunne bli faglig fundert og oppdatert, sier Jan Økland. Med enkel språkdrakt og 600 illustrasjoner er dette er seriøs fagbokserie der landets fremste spesialister har sett igjennom «sine» deler av stoffet og gitt råd og opplysninger. Bokserien fikk da også trykningsbidrag fra Norges forskningsråd, Norsk institutt for vannforskning og fem andre institusjoner.

BLÅ REVOLUSJON
Vi finner snart ut at det første bindet i serien, «Vann og Vassdrag 1. Ressurser og problemer» (1995) både behandler allmennkulturelle temaer og naturvitenskap. For oss her i nord, der avisredaksjonen har nær kontakt med Eikeren, kan det være vanskelig helt ut å fatte de enorme problemer som mange land i tørre og dels tettbefolkede strøk sliter med. - Vi trenger en blå revolusjon for å bedre tilgangen på ferskvann slik den grønne revolusjonen på 1960-tallet bedret tilgangen på landbruksprodukter, sier Jan Økland. I dette første bindet leser vi blant annet om hvordan klodens eldste sivilisasjoner ble grunnlagt langs store vassdrag, hvordan kampen om vannet kan bli langt farligere enn kampen om oljen, om drikkevann i Norge, vassdrag som energigiver og til nytte for samferdsel og rekreasjon, om hvordan vann- og sumpplanter fra de eldste tider har dekket mange menneskelige behov, og om parasitter og sykdommer hos mennesker og dyr som spres via vann.

HOF KOMMUNE, NØKKEROSER OG NØKKEN
Foto: J.Økland
I sitt emblem har Hof kommune valgt tre blad av nøkkeroser (vannliljer) som symbol. Den store hvite nøkkerosen er den største enkeltblomsten i Norge og flere andre land. Claud Monet’s impresjonistiske malerier av nøkkeroser er verdenskjente og motivet velkjent også hos vårt eget lands store 1800-talls malere. I bind 1 leser vi om Henrik Ibsen som i diktet «Med en vandlilje» bruker den hvite nøkkerosen og den mystiske nøkken som symbol for menneskesinnets lyse og mørke sider. Her er første og tredje vers:
Maleri av Theodor Kittelsen

Se, min beste, hvad jeg bringer;
blomsten med de hvide vinger.
På de stille strømme båren
svam den drømmetung i våren.

Vogt dig, barn, for tjernets strømme.
Farligt, farligt der at drømme!
Nøkken lader som han sover;-
liljer leger ovenover.

Ibsens dikt har også sammenheng med at man fra gammelt av trodde man kunne bli «dratt under» ved å plukke nøkkeroser. Theodor Kittelsen viser med en humoristisk strek hvordan nøkken fisker mens den lurer på bunnen av tjernet. Med en nøkkerosestilk som fiskesnøre opp til overflaten og blomsten som fristende agn prøver den å lokke til seg troskyldige mennesker. De vakre blomstene har rett nok en lokkefunksjon - men da for å tilkalle insekter til bestøvningen. Blad- og blomsterstilkene har for øvrig store luftekanaler som sender oksygen ned til røttene. Også planter må puste - de må ha oksygen til celleåndingen.

I dette første bindet i bokserien finner vi også hvordan dyr fra ferskvann er brukt og utnyttet, det være seg som mat eller pryd (perler). Vi får også innblikk i hvordan kantvegetasjon av sumpplanter langs land og på grunt vann kan fungere som en innsjøs ytre renseanlegg. Noe av hemmeligheten ved renseprosessen er mikroorganismer som kan omdanne nitrogengjødsel til gassformige nitrogenforbindelser som stikker av opp i luften. Naturens egne renseprosesser er viet oppmerksomhet i kapitlet om renseparker og våtmarksfiltre: «Behandling av avløpsvann: fra teknologi til økoteknologi».

RADON I DRIKKEVANN
Mange miljøproblemer er med, slik som vassdragsreguleringer, overgjødsling og algeoppblomstring, forsuring, og hvordan radon noen steder kan gi helseskader når man tar drikkevann fra borehull. Dette er spesielt aktuelt for Vestfold som har mye granittholdig berggrunn.

KVIKKSØLV I GJEDDE OG ABBOR
Dere skriver om kvikksølv i gjedde og andre fiskeslag? - Ja, her er både eksempler og mye bakgrunnsstoff, sier Jan Økland. Et eksempel: Fire forhold synes å ha medvirket til at konsentrasjonen av kvikksølv i gjedde sank med en tredjedel i løpet av 19 år i Bergsvannet nær Eidsfoss. Stans i kvikksølvbehandling av såkorn, bygging av renseanlegg for avløpsvann med deponering av slammet utenfor nedbørfeltet, mindre grøfting av skog og myr som reduserer tilførselen av humus som er bærer av kvikksølv fra jord til vassdrag, og endelig endring av kvikksølvtilførsel fra luft - dette er alle viktige faktorer. Til det siste kan nevnes at Norsk Hydro reduserte sine årlige kvikksølvutslipp til luften i Grenlandsområdet fra rundt 150 kg på 1970-tallet til ca. 50 kg rundt 1980. Også senere har nok utslippene minket. Utslippene ligger bare 50 kilometer sørvest for Hof, og her er vind fra sørvest vanlig, sier Økland. Og legger til: En viss varsomhet med hvor ofte man spiser gjedde eller abbor (tryte) er fortsatt viktig. Konsentrasjonen av kvikksølv i fisk øker jo større fisken er. Gravide og ammende kvinner, og kvinner som i den nærmeste fremtid har til hensikt å skaffe seg barn, bør være spesielt varsomme. Mange fagfolk mener denne gruppen ikke bør spise innlandsfisk fra visse distrikter. Økland lar det skinne igjennom at som «godt voksne» spiser de selv gjerne gjeddekaker, og de er svært glade når noen kilosabbor forviller seg inn i garna om våren.

BIL MED MALING I BADEVANNET?
Dere trodde i 1970 at en bil hadde falt i vannet, spør vi. - Maling var det første vi tenkte på, sier Karen Anna. Vannet i veisvingen nede i vannkanten ved brua over Bergsvannet var farget i alle regnbuens farger. Jeg arbeidet da blant annet med alger. Grønnfargen var fra levende blågrønnalger, de andre fargene kom fra nedbrutte døde alger. Et fargebilde som viser grønt vann på stedet tre år senere og varselplakater om giftige alger også fra andre vann i Vestfold er med i bind 1. Man vet ennå ikke hvorfor blågrønnalger i visse tilfelle kan utvikle giftige stammer som kan gi alvorlig sykdom hos mennesker hvis vann svelges under bading. Dette kan skje særlig når barn bader. For storfe og sau har vann med giftige alger hatt dødelig virkning. Man prøver nå å holde stabil høy vannstand i Bergsvannet og enkelte andre innsjøer, noe som synes å ha bedret vannkvaliteten, legger hun til.

BONDEN ØNSKER TØRRE JORDER
Dere skriver i flere av bindene at innsjøer påvirkes av senkninger og myrer forsvinner? - Ja, her er mange data både fra andre verdensdeler og vårt eget land, forteller Karen Anna. Blant de tusen innsjøer vi har undersøkt i Norge er det påtagelig hvordan sjøer i jordbruksområder ofte er senket for å gi ny kulturjord eller for å dempe flom. Selv foretok jeg en spesialstudie av planteveksten blant annet i Grennesvannet i Hof i 1970-71. Denne innsjøen ble senket 0,5 meter et par år før. I en slik grunn innsjø med maksimaldyp på bare fire meter var nok senkningen hovedårsaken til at andre forskere i 1992 fant at vannplantene da dekket mesteparten av vannoverflaten, og flere bukter var helt grodd igjen. I 1970 kunne vi ro i en vakker innsjø der bare 27 % av vannoverflaten var dekket av plantevekst ute i vannet, sier hun.

- Estetikken ved en glitrende vannflate som gir liv til landskapet er nå en ting, men det viser seg at et stort vannvolum kan redusere sannsynligheten for at det opptrer giftige alger. Det tar vi opp et annet sted i boken med eksempel fra Vikevannet i Hof som tidligere var senket 1,5 meter. Der hevet man vannstanden med en lav demning som øket vannvolumet. Demningen ble laget lang slik at flomvann kunne slippe ut, fremhever hun.

SALTKILDE I ÅKEREN NÆR BORRE KIRKE
Da jeg undersøkte Borrevann-området på 1950-tallet viste kjemiske målinger at det
var salt vann i en grøft på jordet mellom Borre kirke og selve vannet, sier Økland. Her kom det saltholdig vann opp av jorden. Dette skyldes utvasking av salt fra marin leire. I kilden og videre nedover den lille grøften eller bekken som fører ned til Borrevannet lever det to centimeter lange krepsdyret kystmarflo som ellers finnes i saltvann og brakkvann langs kysten. Dette krepsdyret mangler i selve Borrevannet og finnes heller ikke i nabogrøftene og nabobekkene med vanlig ferskvann. Krepsdyret er en reliktforekomst (gjenlevning) fra den gang havet sto inn over Borrevannområdet for ca. 2500 år siden. Saltgrøften ble delvis ødelagt på 1970-tallet ved at vannløpet ble lukket inne i rør og er nærmere beskrevet i seriens økologibind: «Vann og Vassdrag 2. Økologi» (1996).

- Etter funnet av saltkilden fikk jeg tak i dette - han rekker oss et innrammet kolorert kart fra 1852. Her ser vi det står «Saltkilde» i vanngrøften midt mellom «Præstedammen» ved Borre Kirke og Borrevannet. - Reliktforekomsten av krepsdyret kan sammenlignes med de relikte laksestammene i Byglandsfjorden i Telemark og øverst i Namsen som etter landhevningen også har mistet kontakten med sine artsfrender i havet, legger Økland til.

Bøkene kan kjøpes og leses hver for seg? - Det er riktig. De er også selvstendige i den forstand at hvert bind har både stedsregister der man kan slå opp på geografiske navn som «Vestfold» eller navn på innsjøer og elver, og de har eget emneregister. Forlaget Vett & Viten er utgiver.

INNSJØER I NORDRE VESTFOLD
Hvorfor så mye stoff om Borrevannet ved Horten? - Allerede i studietiden fattet jeg interesse for denne næringsrike sjøen, sier Jan Økland. Mange forskere har bidratt til at dette er en av Norges best undersøkte sjøer. Sammen med den næringsfattige Eikeren og myrvannsjøer som Åsentjern i Hof har vi gode eksempler på de tre klassiske sjøtyper. Og ikke nok med det, nær Gullaug ved Holmestrand ligger det en i Norge meget sjelden sjøtype, Sukkevannet, like ved den nye E 18. Denne sjøen er «mixotrof», den har trekk både av næringsrikdom og av den humuspåvirkningen som karakteriserer myrvannsjøen. Kjemiske og fysiske forhold i innsjøer er behandlet i bind 3 i serien: «Vann og vassdrag 3. Kjemi, fysikk og miljø» (1997), legger Økland til.

ØRRETEN BLIR RØD I KJØTTET
Med rød kjøttfarge har laks og ørret en spesiell status. Mange av de smådyrene dere har undersøkt er viktige i fiskens matfat? - I Norge er krepsdyret vanlig marflo et av ørretens viktigste næringsdyr, sier Karen Anna. Denne to centimeter lange «reken» monner godt i fiskens matfat og medvirker til å gi fisken rød farge. Fiskemessig er ikke nordre Vestfold et godt ørretområde - kanskje bortsett fra hva butikkene tilbyr - men området er vitenskaplig sett et randområde for utbredelsen av dette næringsdyret. Best liker marfloen seg i kjølig vann i Nord-Norge og i fjellområdene i Sør-Norge. Men den finnes iallfall i tre innsjøer i nordre Vestfold. Dette er varme lavlandsinnsjøer der denne nordlige arten er utsatt for temperaturstress. I slike sjøer må arten ha mye kalsium i vannet, og det er nettopp tilfelle der vi har funnet den, legger hun til, og fremhever: - Dette og andre forhold har vi skrevet utførlig om i det siste bindet som utkom rett før tusenårskiftet: «Vann og vassdrag 4. Dyr og planter: Innvandring og geografisk fordeling» (1999). Og Jan sier ivrig: Det er nok i dette lille bind 4 at noe av det som har interessert oss mest i vår egen forskning også er forsøkt fremstilt.

VESTFOLD-ABBOR MED DNA-PROFIL
Vi ser abbor og et symbolkart av Europa på omslaget av dette siste bindet i bokserien? - Ja, her er det ferske forskningsresultater fra våre kolleger ved Universitetet i Oslo. De har undersøkt 55 abborbestander i Europa og klarlagt hvor abboren holdt seg under istiden og innvandringsrutene til Norge. Abboren i Vestfold har en østlig genetisk type og kom svømmende østfra i israndsjøer østfra allerede mens store deler av Norge var dekket av is, for 10 000 år siden. Øst for Oslofjorden, derimot, viser den genetiske koden at abboren her har tilhørighet til vestlige abborbestander i Europa. Østfold-abbor kom inn i Norge først etter istiden, om lag to tusen år etter at Vestfold og Finnmark hadde fått sine bestander.

SJØORMEN
Er sjøormen nevnt, spør vi til slutt.- Sjøorm har jeg sett tre ganger, sier Jan Økland. Første gang lå det en meterlang skapning og solte seg på ett svært tett dekke av nøkkeroseblad i Vassbotn i søndre del av Borrevannet. Men det var en stor ål. De to andre gangene var Karen Anna med i båten. I Blektjern øst for Eidsfoss kom det en orm svømmende forbi båten og kravlet opp på en myr nær vannet. Det var den samme art sjøorm som vi senere så og fotograferte i Sukkevannet nær Gullaug ved Holmestrand. Den kom seg opp på et nøkkeroseblad der den ble foreviget. Men den hoggormen kvalifiserte heller ikke til å komme med i bokserien, sier Økland med et smil. - Og han legger til:
- Denne samtalen har jo særlig vektlagt lokale forhold i nordre Vestfold. Men bokserien har også sterke nasjonale og globale perspektiver. Det som vi i Norge oppfatter som problemer i vassdragene blir ofte som bagateller å regne mot hva andre land og verdensdeler har å stri med. Politikere verden over ønsker nå i dette «vannets århundre» å slå et slag for å løse vannproblemer. I Norge er det viktig å få registrert vann- og våtmarkstyper og deres artsinventar, i tilknytning til våre FN-forpliktelser under Agenda 21. Alle landets kommuner arbeider nå med å registrere spesielle naturtyper og vurdere deres potensielle artsmangfold, selv om mulige «innsjøer med sjøorm» neppe kommer med!

Foto: J.Økland
Eikeren
Eidsfoss

Mer om Jan og Karen Anna Økland og om perspektiver på vannressurser i fremtiden
"VANNETS ÅRHUNDRE":
FAKTA OM VANN

Andre viktige linker:
Bladet Forskning: Konflikt om vann kan true fredsprosessen
Norsk Limnologforening
Miljøteknikk ved Høgskolen i Agder, Grimstad
FEEE Norway
Norsk Vannforening
Miljønytt
Direktoratet for Naturforvaltning
Norsk Vannforening
Norsk Institutt for vannforskning
Norges vassdrags- og energidirektorat
Norsk vassdrags- og avløpsverkforening

Utenlandske linker:
Svergies landbruksuniversitetet (SLU)
Societas Internationalis Limnologiae
Direktoratet for naturforvaltning
Center for Limnology - University of Wisconsin
Water quality assosiation
Lunds Universitet, Sverige
Geneve Universitet
American Society og Limnology and Oceanography
Inst. for limnologi og zoologi ved Univ. of Innsbruck
En oversikt (bilder) av ulike zooplankton
Britanica Encyclopedia - Limnology
Limnology Department, Uruguay
Experimental Lake Area
Artdatabanken