Noen blikk på et kart forteller oss at Norge har et spesielt forhold til vann – eller kunne ha det, om behovet skulle melde seg. ”Grensen” mot havet, kysten, eller for å være helt presis strandlinjen, er så lang at den kunne strekkes halvannen gang rundt ekvator (nesten 58000 km), og i dette kan man med litt frimodighet lese landets behov for oppvarming: det åpner seg maksimalt mot havet og den velsignede Golfstrømmen som bringer varme til vår kyst.

Vi glemmer ikke våre breddegrader som “normalt“ skulle gi oss betingelser som på Grønland eller i Sibir. Med et teknisk uttrykk kunne man si at fjord – og øylandet har fasong som en varmeveksler med så tallrike og tildels så dype innskjæringer. Og skulle man driste seg på en poetisk geografitolkning kunne man hevde at det foregår et heftig kjærlighetsmøte mellom hav og land – størst mulig berøring gitt som en av kjærlighetens hovedelementer. (Tidevannet setter takten).

Men det er ikke bare vis à vis det salte element vi er heldig stillet: ferskvann finnes i overflod i hele landet, til så stor opplagt glede og nytte at beskrivelse av dette er overflødig. Mot et bakteppe av stor nasjonal vann-lykke, setter vi fokus på en regional begivenhet (og det som er foranledningen for herværende innlegg) I og med at vi alle har et så nødvendig og intimt forhold til vann, kan det forventes å ville inspirere til alle slags kunsthandlinger - fra amatør og profesjonell. Men om man som hovedingrediens tenker seg flytende skulpturer, eller vanninstallasjoner, noen også som ”scenografi” for svømmekyndige dansere, er vi ved et visuelt potensiale som etter mitt skjønn så langt ikke er utnyttet etter fortjeneste noe sted i verden.

Sjansen er her tilstede for å skape intet mindre enn en sensasjon i kunstnerisk forstand, og en stor synlighet for regionen. Det er i utgangspunktet klart at om dette skal kunne dimensjoneres slik det bør, må det bli tale om en dugnad der både det offentlige, næringsliv, og de private som måtte føle seg kallet, deltar. Mulighet for egen profilering er tilstede. Egne innledende forsøk har dokumentert at det er ressurskrevende å lage vel fungerende objekter til nevnte formål, men premien er det visuelt nye og spennende. Det vil trenges materialer av ulike slag, tekniske innretninger (som pumper, f.eks.) og lyst fra mange til å delta på en eller annen måte.

Mitt tilbud, foruten å eventuelt å levere egne skulpturbidrag, er å stille min kunstkompetanse (inklusive diverse håndverksferdigheter), noen materialer og mitt verksted på Eidsfoss til rådighet for kvalifiserte deltakere. Jeg ville også kunne delta i organiseringen. Tittelen “Vivace” (musikkuttrykk for livlig, livfullt) knytter dette potensielle prosjekt både til VIV og til SKAPERGLEDEN.
Kan det bli en god kombinasjon?

Harald Oredam • Pb. 18 •3095 Eidsfoss
oredam@online.no
www.oredam.com



Fotoshop: Profero

Fra avisen Eikeren:

I møtet med Harald Oredam treffer du en beskjeden mann. Men hans monumentale skulpturer løfter vår hverdag ut gjennom sprekken i konformismens skall med kraftfult kunstneriske brekkstenger av sanselighet. Det er ikke tilfeldighet at en av hans store verker er valgt som pendang til de musikalske gigantene som får sine verker fremført i Oslo Konserthus. Foran inngangen bryter hans skulptur i stål og kobber opp gjennom jordens overflate, og mellom røtter fra verdens underbevissthet blir vi inkludert i den største av alle symfonier.

Harald Oredam er kosmopolitt i ordets rette forstand, og en mann med visjoner, ofte på reisende fot mellom symposier der verdens billedhoggere møtes for å inspirere hverandre til kunstprofetiske oppgaver. Her i hjertet av Norge bor denne sjel hvis kraft kan overføres til den som er villig til å ta den i mot. Red. Foran konserthuset i Oslo, Forretningsbygget Torvbyen i Fredrikstad, SND-huset i Oslo, Fylkeshuset i Molde, og ved Universitetet i Tromsø kan du se noen av skulpturene. Harald Oredam er representert i Nasjonalgalleriet (nå Samtidsmuseet).

Last ned Adobe Acrobat Reader GRATIS